hits

august 2015

Bruk av kniv som våpen



I sommer har media meldt om knivstikking og alvorlige trusler med kniv i gjennomsnitt annenhver dag i Oslo. Det har for det meste skjedd i gater og parker, trass i forbudet mot å bære kniv på offentlig sted. I 2014 ble det i Norge anmeldt 1078 tilfeller av legemsbeskadigelser eller trusler med kniv, dvs ca tre pr dag, og det lå på samme nivå i 1. tertial i år.

Vi vet at bruk av kniv ved kriminelle handlinger skjer ved alt fra drap, grove ran, vold og overgrep til trusler og ikke-planlagt voldsbruk i slåsskamper, vold i hjemmene, osv. I en del utsatte miljøer er det også utbredt å bære kniv som en slags beskyttelse. I Norge var det i 2014 hele åttifem ganger flere legemsbeskadigelser med kniv enn med skytevåpen. I tillegg til anmeldte forhold fins det åpenbart store mørketall, fordi ofre kan bli truet på livet hvis de anmelder.

Det oppleves som meget skremmende og skaper stor utrygghet i nærmiljøene når det skjer knivepisoder, slik vi nylig har opplevd på Furuset. Kniv er enkelt å skaffe seg, skjule og bruke - og er vanskelig å verne seg mot. Det er all grunn til å ta kniv mer alvorlig som farlig våpen i Norge. Det viktigste tiltaket til nå er forbudet mot å bære kniv på offentlig sted fra 1993. Det har vært forsøkt håndhevet ved at politiet opp gjennom årene har hatt enkelte kontroller med metalldetektor på utsatte steder og tidspunkter. Men dette har vært såpass sjelden og sporadisk at oppdagelsesfaren har vært meget liten. Bøte-nivået for overtredelser av knivforbudet har ligget mellom fire og åtte tusen kroner, og kan oppleves ganske lavt i forhold til andre lovbrudd.

Vi trenger en egen tiltaksplan mot kniv som våpen med en omfattende og helhetlig tilnærming. Det handler om å informere og bygge holdninger og bevissthet i alle deler av befolkningen om faren ved å ha livsfarlige kniver lett tilgjengelige. I og med at kniv er et viktig nytteredskap i dagliglivet og friluftslivet vårt, er det lett å vie for lite oppmerksomhet til hvor farlig kniv også kan være. Til og med selve knivforbudet på offentlig sted er det informert så lite om at mange ikke en gang er kjent med det - og da blir det desto vanskeligere å håndheve.

For å forebygge at farlige kniver skal være lett tilgjengelige når det oppstår tilspissede konflikter og voldssituasjoner, må vi også innlede et nærere samarbeid med produsenter, importører og forhandlere. Det er behov for å utvikle bedre retningslinjer for salg av de farligste knivene, og det bør legges opp til omfattende informasjonskampanjer om trygg oppbevaring av det som i en gitt situasjon kan bli livsfarlige våpen. Vi må gjøre alt vi kan for å forebygge at det som skjedde på Ikea i Sverige ikke skal skje i Norge.

 

Kurderne fortjener bedre!



Det føltes viktig og riktig for meg å stille opp og tale under en stor markering kurderne hadde i Oslo fredag kveld. For de som ikke har flyktet når halshuggerne i IS rykker inn - men fører en kamp på liv og død som er avgjørende for hele verdenssamfunnet, er de kurdiske styrkene i Nord-Syria (YPG) og i Nord-Irak (Pesjmergaen). Med kvinnelige soldater i spissen har de holdt stand i Kobane, mens hele verden holdt pusten - og de har begynt å presse IS tilbake i grenseområdene mot Tyrkia og i irakisk Kurdistan.

Da er ikke "belønningen" de fortjener at Tyrkias president setter igang massiv bombing av kurdiske områder. (Han sier at de også skal bombe IS, men det har vi sett lite til.) Isteden må Norge, Nato og EU kreve at fredsavtalen mellom Tyrkia og PKK  siden 2013 gjenopprettes. De kurdiske geriljakrigerne i PKK rettet mot tyrkiske områder, må også bidra, men hovedansvaret hviler på Tyrkia. De må presses til å forstå at det handler om så mye mer enn deres interne strid med kurderne.

Det er avgjørende at alle krefter nå samles om å bekjempe det som er den bestialske hovedfienden - IS, som vil spre frykt og terror i hele verden. Hvis tyrkerne hadde tatt rollen sin som Nato-land og stått opp slik kurderne gjør, ville situasjonen vært en helt annen. Da ville ikke tusener av IS-fremmedkrigere kunne komme reisende gjennom Tyrkia til IS-områdene. Vi må trappe opp støtten til kurderne framover - og særlig sørge for humanitær hjelp til krigsherjede og lidende Kobane, som langt på vei er blokkert av Tyrkia. Den store faren er at splittelsen og striden som bombingen av kurderne skaper, kan føre til at terroristene i IS kan rykke fram igjen. Det må ikke få skje!

 

 

Ransakelse hos en foregangsfigur



Jeg møtte Ulrik Imtiaz Rolfsen første gang etter at han hadde lagd filmen Izzat i 2005 om kriminelle gjenger med pakistansk bakgrunn. Han hadde førstehånds kunnskap om et meget lukket miljø, og bidro mye til at vi skulle ta dette på alvor. Politi og samfunn hadde altfor lenge latt disse innvandrergjengene holde på uten å ta affære. Kanskje var man var redde for påstander om rasisme, men Ulriks kunnskap og beskrivelser fra innsiden satte strek for det. Vi skjønte at det rammer de pakistanske miljøene selv aller mest hvis vi lar kriminalitet florere.

På samme måte tok Imtiaz Rolfsen tak i taxi-svindelen i lignende miljøer i Oslo i thriller-serien Taxi på NRK i 2011. Også her brakte han oss inn i en verden av penger, vold og korrupsjon som vi visste altfor lite om. Han gjør det med en kunstnerisk dyktighet som gjør at det han lager blir sett av mange og opplyser oss om skjulte problemer. Det kan han gjøre med stor troverdighet og innsikt fordi han på farssiden er sentral i en av de største og mest respekterte pakistanske familiene i Oslo. Da er det ikke mulig å anklage han for innvandrerfiendtlighet når han tar opp vanskelige ting.

Men det betyr ikke at Rolfsen ikke har hatt nok av belastninger. Ikke minst når han i 2014 kom med dokumentaren Frivillig tvang i NRK og spillefilmen Haram om arrangerte ekteskap og tvangsbruk. Da var det nok av dem i konservative muslimske miljøer som reagerte sterkt. Ulrik ga oss ny dramatisk innsikt i hvorfor 96 % av pakistanske jenter som er født i Norge, fortsatt gifter seg med pakistanere. Han viser oss hvorfor ungdom som vokser opp her, ikke vil regne seg som norske, og at familiene hegner om sine verdier og livsform ved å arrangere ekteskap. Det er all grunn til å ta Rolfsens fortellinger om underliggende tvang og trusler, mer på alvor. Han viste en del av virkeligheten vi ennå ikke har tatt nok inn over oss, og her har vi en mye mer omfattende og vanskeligere jobb foran oss enn med kriminelle gjenger og taxi-svindel.

I fjor gikk Imtiaz Rolfsen løs på en kanskje enda mer krevende oppgave ? å lage en dokumentar om radikalisering og terror-sympatisørene i Profetens Umma. Igjen ville han belyse fra innsiden hvordan disse personene tenker og lever, og gi oss ny kunnskap og innsikt som kan gjøre det lettere for oss å jobbe riktig. Han har fått mulighet til å følge noen av dem og gjøre enestående opptak, og har lenge fortalt åpent om dette i media og foredrag. Som profesjonell dokumentarist vet han godt at han har meldeplikt til politiet hvis han får vite at noen kan planlegge terror eller andre alvorlige straffbare handlinger, og at dette trumfer personvernet. Det ville ikke vært vanskelig for politiet å ta samtaler med Rolfsen om hans arbeid og opptak, slik de gjør i mye informasjonsinnhenting ellers.

Desto mer overraskende var det da meldingene om PST?s ransakelse og beslag i Rolfsens materiale kom. Jeg har vært saksordfører for nye og strengere terrorlover på Stortinget, og støtter på alle måter at PST og politiet må få gå til de nødvendige skritt for å forebygge og hindre terror. Som lovgiver på Stortinget kan eller vil jeg heller ikke gå inn i dette konkrete saksforholdet. Det er det domstolenes oppgave å gjøre, og saken vil trolig havne i Høyesterett som den viktige prinsippsak om medias kildevern den er blitt.

Mitt anliggende er bare å påpeke at Imtiaz Rolfsen siden 2005 har vært den norske kunstneren som best og mest har reist de største samfunnsspørsmålene i det nye flerkulturelle samfunnet. Mer enn noen har han tatt ansvar for å vise oss de vanskelige tingene. Mange av oss som jobber med forebygging av voldelig ekstremisme, har sett fram til å se og lære av dokumentaren han var i gang med. Den kan gi oss ny forståelse og innganger i det forebyggende arbeidet som vil bety mye i årene framover. Vi setter vår lit til at han uansett utgang av PST-saken vil få fullført sitt verk og gitt oss ny innsikt i enda et lukket miljø.