Alle barn har rett til en trygg framtid i Norge

kommentarer

Ikke alle barn er trygge i Norge i dag. Altfor ofte er det de aller svakeste som blir utsatt for urett fra sine egne.

Både filmen Hva vil folk si og Dagsrevyens reportasjer i mai har tatt opp hvordan barn og ungdom blir sendt til familiens opprinnelsesland. Hjemsendelsene er både sterke redskap for sosial kontroll og for å indoktrinere barn i konservativ islam gjennom koranskoler. Ofte er begrunnelsen at barna er blitt «for norske» eller at de skal forberedes på arrangerte ekteskap når den tid kommer. I flere tilfeller har det vært avdekket meget brutal behandling og frihetsberøvelse.

Vi skylder disse barna å ta dem på alvor. Vi forsømmer oss hvis vi ikke gjør alt vi kan for å sette en stopper for disse hjemsendelsene. Alle barna og ungdommene våre skal gå på en god skole, møte venner, lære å lese og skrive godt og naturlig norsk, kunne ha frihet til å finne seg kjæreste og være garantert en trygg oppvekst og framtid i Norge.

På stedet hvil

Det disse barn og unge først og fremst trenger er konkret handling, ikke mer prat. Da problemstillingen skapte store overskrifter i mai var fungerende innvandrings- og integreringsminister Sandberg ute og lovet nye sterke tiltak. Allikevel har lite skjedd siden den gang. Derfor har jeg nå spurt innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug om hva regjeringen har tenkt å foreta seg konkret på området.

Hun svarte i Stortinget med å vise til Regjeringens handlingsplan fra mars om sosial kontroll og sa en del om status, bl a at ambassadene har hjulpet elleve barn tilbake, noe som er et lite fåtall i forhold til hvor mange det er snakk om. Det var ikke tvil om at Listhaug er opptatt av saken, men hun tok ikke opp noen nye tiltak, slik det i sterke ordelag ble varslet i mai. Så status er egentlig stadig at vi står på stedet hvil, og fortsetter å forsømme oss.

Konkret nasjonal oversikt

For å få kontroll på dette problemet bør vi jobbe langs minst to spor. For det første må regjeringen gå grundig til verks og sette av ressurser for å finne ut hvor omfattende problemet er. I rapporten Transnasjonal Oppvekst fra Institutt for Samfunnsforskning i 2014 dokumenteres det at det er snakk om et stort antall norske barn og unge som sendes særlig til Somalia, Irak og Pakistan.

Men vi trenger en mye mer presis oversikt over hvor mange og hvilke barn og unge som utsettes for dette på landsbasis. Regjeringen må opprette er system for felles rapportering fra skoler, NAV-kontorer og utdanningsmyndigheter, slik at vi får en samlet og konkret nasjonal oversikt, ikke bare anslag fra forskere. 

Ambassader og politi må følge opp

Når vi får en slik oversikt og rapportering kan den brukes til flere tiltak for å hjelpe barna bedre. Ambassadene i de berørte land vil da kunne undersøke skjebnen til norske barn som er sendt til landene de har ansvar for, og finne ut om de har grunnlag for å sette inn tiltak. Ofte vil barna være fratatt pass og egne penger. For at de skal kunne reise hjem, må ambassadene kunne utstede nødpass til barna uten foreldrenes samtykke, noe som krever en regelendring.

Det er også vår plikt å sørge for at norsk lov og straffereaksjoner settes inn overfor de som utsetter barn for frihetsberøvelse ved å sende dem av gårde ufrivillig slik vi ser i filmen Hva vil folk si, eller ved å late som de bare skal på sommerferie ? for deretter å holde dem der i opptil flere år. Politiet må vise at de tar disse sakene på alvor og etterforske den grundig for å statuere eksempler, slik Kripos varslet etter Dagsrevyens reportasjer i mai.

Barna har egne rettigheter

Men det beste er hvis vi kan gripe inn på forhånd og oppdage det dersom barn er i faresonen for å bli sendt ut. Her må instansene samarbeide tettere og skolepersonell må varsle tidlig og effektivt om de mistenker at noen barn og unge er i faresonen. Det må følges opp med direkte kontakt fra skole, barnevern, politi og andre, og det må settes inn oppfølgingssamtaler med barna om deres rett til å gå på en god skole, rett til samtykke, og mulige konsekvenser av utsending.

Det er nok ikke alle berørte foreldre som vil være like fornøyde med en målrettet innsats på dette området. Det har jeg allerede merket etter tidligere debatter om temaet. Men noe av det aller beste med Norge er at barn har egne rettigheter. Rettigheter som bør og skal gjelde alle barn. Uansett hvor foreldrene kommer fra. Derfor er det bare å slå fast en gang for alle at alle barns rett til frihet, til å møte venner, til en trygg oppvekst og til å gå på skole er uendelig mye viktigere enn foreldrenes religiøse overbevisning.

 

hits