Vi må slutte å se en annen vei



I Sverige er det anslått at minst hundre tusen ungdommer lever under trusler om æresvold, bl a fordi de ikke fritt kan velge sin partner. Stiftelsen Gløm aldri Pela og Fadime sier at det skjer i gjennomsnitt fem æresdap hvert år i vårt naboland. Vi har ikke lignende tall. Men æresvold kan ta mange former og utøves både fysisk og psykisk ved trusler og sterk sosial kontroll. I et gripende oppslag fortalte en kvinne i tjueårene til NRK i høst at hun hadde fått beskjed fra sin familie om at "Ser jeg deg på gaten med en annen gutt, dreper jeg deg". Hun lever nå med politibeskyttelse på hemmelig adresse. Vi forsømmer oss hvis vi ikke tar på alvor at æresvold utøves også her i byen og andre steder.

For at vi skal få øynene opp er det meget bra at Oslo Nye Teater tar opp temaet i stykket "Hvem har æren?" som har premiere 23. februar. Jeg har hatt gleden av å få se en smakebit av forestillingen og diskutere den sammen med Faten Mahdi Al-Husseini, Linn Widad Nikkerud og Unni Wikan (fra høyre på bildet). Vi var enige om at vi har store unnlatelsessynder her i landet når det gjelder å sørge for at ingen skal leve under frykt for æresvold. Det er misforstått integrering hvis vi velger å se bort fra slike undertrykkende tradisjoner. Ikke minst vi på venstresida har et stort ansvar for ikke å vike unna - og kjempe for at likestilling og rett til egne frie valg av partner, arbeid, bekledning, meninger, mm skal gjelde alle uansett bakgrunn og religion.

Når «Ung muslim (21)» skriver i Aftenposten at «Vi unge muslimske kvinner må leve med moralsk utpressing på høyt nivå»(30/5-2016) og beskriver trakassering fordi de kler seg som de vil, må vi forstå at de ikke opplever Norge som det frie samfunn vi tror vi er. Ja, i debatten på Oslo Nye kom det fram at noen til og med kan kjenne den sosiale kontrollen som sterkere i deler av Oslo enn i landet de flyktet fra. Eksemplene har vært mange - f eks at det rapporteres når en jente går hånd i hånd med en gutt med annen religiøs og etnisk bakgrunn, eller at små jenter i grunnskolen ikke får lov å gå i bursdagsselskap hjemme hos gutter i klassen.

Det sier mye når den lille andelen kvinner som gifter seg utenfor egen etniske og religiøse gruppe, heller har sunket enn steget i noen av de største innvandrergruppene siden 1980-tallet. I en stor undersøkelse for noen år tilbake kom det fram at «svært få giftet seg med en person uten innvandringsbakgrunn» - bare fire prosent av kvinner fra Irak og kun to-tre prosent av kvinner fra Pakistan og norskfødte med pakistansk bakgrunn (Fafo-rapport 2009:39). Det er slående at det heller ikke har funnet sted noen utvikling blant de som fødes og vokser opp her i landet. Dette er ikke kvinnenes feil, men et resultat av manglende likestilling, religiøse påbud, sosial kontroll, arv og tradisjoner - og underliggende fare for psykisk og fysisk æresvold.

Vi er mange som bør føle oss truffet når Rania Al-Nahi skriver at «likegyldigheten, den dreper « og at «kjære politikere i Norge, dere har sviktet minoritetskvinner som blir utsatt for sosial kontroll og press»(Dagbladet 15/12-2016). Hvis vi vil gjøre noe med det, kan vi begynne med å ta konsekvensen av at vi har innført Kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK) i vår lovgivning. Den gir oss en plikt til å bekjempe ulik behandling av kvinner og menn på alle offentlige og private arenaer. Dette gjelder også innenfor alle trossamfunn som moskèer etter at unntaket for disse ble opphevet ved endring i Likestillingsloven i 2010. Men når det bare er 3 kvinner av 248 styremedlemmer i norske moskèer (Vårt Land 22/8-2016), er det langt igjen til likestilling.

Derfor har jeg spurt om vi kan bruke tildelingen av statsstøtte til trossamfunn til å påvirke dette i riktig retning. H-Frp-regjeringen har svart at dette ikke er mulig på grunn av religions- og trosfriheten. Men det er ingen som vil forby noen religion eller trossamfunn. Sammensetningen av administrative styrer er ikke et trosspørsmål. Spørsmålet er om vi kan stille krav om en utvikling mot mer likestilling når vi tildeler statsstøtte. Jeg ba Stortingets utredningsseksjon om å utrede lovgrunnlaget for dette. De skrev i et interessant svar til meg at staten "har plikt til ikke å sponse praksiser som innebærer at kvinner og menn behandles ulikt". 

De skriver også at denne forståelsen vil «innebære at staten har en plikt til å etablere en ekstra terskel for statsstøtte, der kun trossamfunn som praktiserer full likebehandling mellom kjønnene, vil kunne motta støtte». Det trengs altså ikke noe nytt forslag eller nye regler, men det er tvert imot snakk om en plikt vi har etter gjeldende lovverk, hvis vi ikke vil fortsette å forsømme oss. Det er ganske utrolig at Frp i regjering som ellers bedriver så mye retorikk om å stille krav til innvandrere, ikke vil følge opp dette. Mangel på likestilling er det som mest hindrer god integrering, og vi vet at at moskèene er toneangivende blant mange. Da burde vi bruke denne muligheten. Hvis ikke svikter vi igjen de kvinnene som føler at norske politikere ikke bryr seg og ser en annen vei.  La oss håpe at forestillingen "Hvem har æren?" kan gi mange av oss en vekker!

hits