Byene ser rødt

I dag er det rødt varsel om høy lokal luftforurensning i Bergen, Lillestrøm, Moss, Sarpsborg, Bærum, Fredrikstad, Stavanger og Oslo. Særlig de med luftveisplager og hjertesykdommer rammes, men det går også utover helsa til alle andre. VG slår opp farlig luft på førstesida og endelig begynner media og hele det politiske miljø og bli opptatt av det. Jeg har prøvd å ta opp dette på Stortinget og ellers gjennom flere år. For overskridelser av grenseverdiene for den helseskadelige NO2-gassen er langt ifra noe nytt. I 2013 var det i gjennomsnitt 50 % overskridelse av årsgrenseverdiene i Oslo. I 2015 hadde vi røde varsler for NO2 i elleve av tolv måneder.

Det er på høy tid at vi får den oppmerksomheten vi nå opplever om dette. Det er i gang en slags budkonkurranse om å komme med tiltak. Men de fleste tror det som trengs er akuttiltak på noen svært få vinterdager da forurensningen er særlig høy. Alle verktøyene samferdselsministeren påstår at kommunene har, handler om dette. Problemet er at vi har mange dager med røde varsler og mange måneder med overskridelser av gjennomsnittlige grenseverdier. Og selv om forurensningen på andre dager kan ligge rett under den røde streken, er dette også helsefarlig over tid.

Så det vi trenger er først og fremst permanente tiltak som kan få luftforurensningen stabilt ned over tid, slik at vi slipper krisepregede ad hoc-tiltak fra dag til dag. Det fremste tiltaket som brukes i byer Europa rundt, er permanente lavutslippssoner. De fins i rundt femti byer i Tyskland, hundre i Italia, femten i Nederland, seks i Sverige, fire i Danmark og i andre land som England, Tsjekkia, Portugal, m fl. Her er det enten ekstra betaling for kjøretøyer som forurenser mye, eller også forbud mot noen av dem. Senest i et brev til bykommunene av 22/12 2015 skriver Samferdselsdepartementet at de ikke har lovhjemmel til å innføre dette. Det samme skriver de om miljødifferensierte avgifter i bompengeringene. De varsler heller ikke når hjemlene kan bli klare.

Disse to permanente tiltakene som brukes mest i byer i Europa for å få ned luftforurensningene på varig basis, samtidig som byenes samferdsel ikke kollapser - har norske byer altså ikke lov til å innføre. Det er et kjempestort paradoks for miljønasjonen Norge. Fordi regjeringen på halvannet år ikke greidde å legge fram noen forpliktende plan med disse og andre tiltak for å komme under grenseverdiene, ble vi i oktober i fjor dømt av EFTA-domstolen. Riktignok bygde domstolen på tall fra 2012, men overskridelsene har fortsatt, og Norge ble dømt fordi den sittende regjeringen ikke kom med en god nok plan.

Hvordan kan Norge stelle seg slik? Det er nok bare å innrømme at miljøfokuset i Norge har vært så ensidig rettet mot klimautslipp og CO2, at problemet med lokal luftforurensning er blitt undervurdert. Arbeidet mot globale og lokale utslipp burde gått mye mer hånd i hånd fra starten av. Da ville det aldri kunne skjedd at man ensidig la til rette for salg av dieselbiler som jo har lave klimautslipp, men opptil tjuefem ganger høyere NO2-utslipp enn en bensinbil. Da ville man ikke latt hver bensinstasjon være levende reklame for diesel som fortsatt er halvannen krone billigere enn bensin.

Når vi i tillegg har en samferdselsminister som er mest opptatt av å fraskrive seg ansvar og skylde på kommunene og den rødgrønne regjeringen, gjør ikke det situasjonen bedre. For ti måneder siden måtte Stortinget gi han direkte marsjordre om å legge fram en lovhjemmel for lavutslippssoner. Likevel svarer han måned ut og måned inn at dette handler om så «tung juss» (Dagsavisen 15/1) at han ikke vet når han blir ferdig. Men jussen er ikke tyngre enn at Europa ellers har løst det for lenge siden. Dessuten fikk Samferdselsdepartementet allerede i 2012 en ferdig lovhjemmel som til og med hadde vært ute på lang høring. Den rødgrønne regjeringen burde rukket å fremme denne selv, men det gir ikke Solvik-Olsen noen unnskyldning for å somle i to og et halvt år til. Vi har nå kopiert denne hjemmelen og fremmet den direkte på Stortinget for å prøve å få opp farten. La oss håpe på tverrpolitisk enighet om å vise handlekraft i denne bokstavelig talt livsviktige saken for mange mennesker.

 

 

 

 

 

hits