Ransakelse hos en foregangsfigur

kommentarer



Jeg møtte Ulrik Imtiaz Rolfsen første gang etter at han hadde lagd filmen Izzat i 2005 om kriminelle gjenger med pakistansk bakgrunn. Han hadde førstehånds kunnskap om et meget lukket miljø, og bidro mye til at vi skulle ta dette på alvor. Politi og samfunn hadde altfor lenge latt disse innvandrergjengene holde på uten å ta affære. Kanskje var man var redde for påstander om rasisme, men Ulriks kunnskap og beskrivelser fra innsiden satte strek for det. Vi skjønte at det rammer de pakistanske miljøene selv aller mest hvis vi lar kriminalitet florere.

På samme måte tok Imtiaz Rolfsen tak i taxi-svindelen i lignende miljøer i Oslo i thriller-serien Taxi på NRK i 2011. Også her brakte han oss inn i en verden av penger, vold og korrupsjon som vi visste altfor lite om. Han gjør det med en kunstnerisk dyktighet som gjør at det han lager blir sett av mange og opplyser oss om skjulte problemer. Det kan han gjøre med stor troverdighet og innsikt fordi han på farssiden er sentral i en av de største og mest respekterte pakistanske familiene i Oslo. Da er det ikke mulig å anklage han for innvandrerfiendtlighet når han tar opp vanskelige ting.

Men det betyr ikke at Rolfsen ikke har hatt nok av belastninger. Ikke minst når han i 2014 kom med dokumentaren Frivillig tvang i NRK og spillefilmen Haram om arrangerte ekteskap og tvangsbruk. Da var det nok av dem i konservative muslimske miljøer som reagerte sterkt. Ulrik ga oss ny dramatisk innsikt i hvorfor 96 % av pakistanske jenter som er født i Norge, fortsatt gifter seg med pakistanere. Han viser oss hvorfor ungdom som vokser opp her, ikke vil regne seg som norske, og at familiene hegner om sine verdier og livsform ved å arrangere ekteskap. Det er all grunn til å ta Rolfsens fortellinger om underliggende tvang og trusler, mer på alvor. Han viste en del av virkeligheten vi ennå ikke har tatt nok inn over oss, og her har vi en mye mer omfattende og vanskeligere jobb foran oss enn med kriminelle gjenger og taxi-svindel.

I fjor gikk Imtiaz Rolfsen løs på en kanskje enda mer krevende oppgave ? å lage en dokumentar om radikalisering og terror-sympatisørene i Profetens Umma. Igjen ville han belyse fra innsiden hvordan disse personene tenker og lever, og gi oss ny kunnskap og innsikt som kan gjøre det lettere for oss å jobbe riktig. Han har fått mulighet til å følge noen av dem og gjøre enestående opptak, og har lenge fortalt åpent om dette i media og foredrag. Som profesjonell dokumentarist vet han godt at han har meldeplikt til politiet hvis han får vite at noen kan planlegge terror eller andre alvorlige straffbare handlinger, og at dette trumfer personvernet. Det ville ikke vært vanskelig for politiet å ta samtaler med Rolfsen om hans arbeid og opptak, slik de gjør i mye informasjonsinnhenting ellers.

Desto mer overraskende var det da meldingene om PST?s ransakelse og beslag i Rolfsens materiale kom. Jeg har vært saksordfører for nye og strengere terrorlover på Stortinget, og støtter på alle måter at PST og politiet må få gå til de nødvendige skritt for å forebygge og hindre terror. Som lovgiver på Stortinget kan eller vil jeg heller ikke gå inn i dette konkrete saksforholdet. Det er det domstolenes oppgave å gjøre, og saken vil trolig havne i Høyesterett som den viktige prinsippsak om medias kildevern den er blitt.

Mitt anliggende er bare å påpeke at Imtiaz Rolfsen siden 2005 har vært den norske kunstneren som best og mest har reist de største samfunnsspørsmålene i det nye flerkulturelle samfunnet. Mer enn noen har han tatt ansvar for å vise oss de vanskelige tingene. Mange av oss som jobber med forebygging av voldelig ekstremisme, har sett fram til å se og lære av dokumentaren han var i gang med. Den kan gi oss ny forståelse og innganger i det forebyggende arbeidet som vil bety mye i årene framover. Vi setter vår lit til at han uansett utgang av PST-saken vil få fullført sitt verk og gitt oss ny innsikt i enda et lukket miljø.

hits