Alle barn har rett til en trygg framtid i Norge

Ikke alle barn er trygge i Norge i dag. Altfor ofte er det de aller svakeste som blir utsatt for urett fra sine egne.

Både filmen Hva vil folk si og Dagsrevyens reportasjer i mai har tatt opp hvordan barn og ungdom blir sendt til familiens opprinnelsesland. Hjemsendelsene er både sterke redskap for sosial kontroll og for å indoktrinere barn i konservativ islam gjennom koranskoler. Ofte er begrunnelsen at barna er blitt «for norske» eller at de skal forberedes på arrangerte ekteskap når den tid kommer. I flere tilfeller har det vært avdekket meget brutal behandling og frihetsberøvelse.

Vi skylder disse barna å ta dem på alvor. Vi forsømmer oss hvis vi ikke gjør alt vi kan for å sette en stopper for disse hjemsendelsene. Alle barna og ungdommene våre skal gå på en god skole, møte venner, lære å lese og skrive godt og naturlig norsk, kunne ha frihet til å finne seg kjæreste og være garantert en trygg oppvekst og framtid i Norge.

På stedet hvil

Det disse barn og unge først og fremst trenger er konkret handling, ikke mer prat. Da problemstillingen skapte store overskrifter i mai var fungerende innvandrings- og integreringsminister Sandberg ute og lovet nye sterke tiltak. Allikevel har lite skjedd siden den gang. Derfor har jeg nå spurt innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug om hva regjeringen har tenkt å foreta seg konkret på området.

Hun svarte i Stortinget med å vise til Regjeringens handlingsplan fra mars om sosial kontroll og sa en del om status, bl a at ambassadene har hjulpet elleve barn tilbake, noe som er et lite fåtall i forhold til hvor mange det er snakk om. Det var ikke tvil om at Listhaug er opptatt av saken, men hun tok ikke opp noen nye tiltak, slik det i sterke ordelag ble varslet i mai. Så status er egentlig stadig at vi står på stedet hvil, og fortsetter å forsømme oss.

Konkret nasjonal oversikt

For å få kontroll på dette problemet bør vi jobbe langs minst to spor. For det første må regjeringen gå grundig til verks og sette av ressurser for å finne ut hvor omfattende problemet er. I rapporten Transnasjonal Oppvekst fra Institutt for Samfunnsforskning i 2014 dokumenteres det at det er snakk om et stort antall norske barn og unge som sendes særlig til Somalia, Irak og Pakistan.

Men vi trenger en mye mer presis oversikt over hvor mange og hvilke barn og unge som utsettes for dette på landsbasis. Regjeringen må opprette er system for felles rapportering fra skoler, NAV-kontorer og utdanningsmyndigheter, slik at vi får en samlet og konkret nasjonal oversikt, ikke bare anslag fra forskere. 

Ambassader og politi må følge opp

Når vi får en slik oversikt og rapportering kan den brukes til flere tiltak for å hjelpe barna bedre. Ambassadene i de berørte land vil da kunne undersøke skjebnen til norske barn som er sendt til landene de har ansvar for, og finne ut om de har grunnlag for å sette inn tiltak. Ofte vil barna være fratatt pass og egne penger. For at de skal kunne reise hjem, må ambassadene kunne utstede nødpass til barna uten foreldrenes samtykke, noe som krever en regelendring.

Det er også vår plikt å sørge for at norsk lov og straffereaksjoner settes inn overfor de som utsetter barn for frihetsberøvelse ved å sende dem av gårde ufrivillig slik vi ser i filmen Hva vil folk si, eller ved å late som de bare skal på sommerferie ? for deretter å holde dem der i opptil flere år. Politiet må vise at de tar disse sakene på alvor og etterforske den grundig for å statuere eksempler, slik Kripos varslet etter Dagsrevyens reportasjer i mai.

Barna har egne rettigheter

Men det beste er hvis vi kan gripe inn på forhånd og oppdage det dersom barn er i faresonen for å bli sendt ut. Her må instansene samarbeide tettere og skolepersonell må varsle tidlig og effektivt om de mistenker at noen barn og unge er i faresonen. Det må følges opp med direkte kontakt fra skole, barnevern, politi og andre, og det må settes inn oppfølgingssamtaler med barna om deres rett til å gå på en god skole, rett til samtykke, og mulige konsekvenser av utsending.

Det er nok ikke alle berørte foreldre som vil være like fornøyde med en målrettet innsats på dette området. Det har jeg allerede merket etter tidligere debatter om temaet. Men noe av det aller beste med Norge er at barn har egne rettigheter. Rettigheter som bør og skal gjelde alle barn. Uansett hvor foreldrene kommer fra. Derfor er det bare å slå fast en gang for alle at alle barns rett til frihet, til å møte venner, til en trygg oppvekst og til å gå på skole er uendelig mye viktigere enn foreldrenes religiøse overbevisning.

 

Et drap som beveger mange

Det var full kirke på Ellingsrud torsdag kveld da vi samlet oss i hele nærmiljøet til minnestund for 20-årige Arvin Taravaty. Etterpå gikk vi i samlet flokk til minnestedet (se bildene) der han ble knivstukket og drept forrige torsdag. Det ble sagt mange minneverdige og gripende ord av presten, broren og unge venner, som at «hele Ellingsrud har mistet en bror og en venn».

På en lavmælt måte fortalte unge talere om at Arvin var en snill gutt som aldri ville krangle med noen, og var det største fotball-talentet fra Ellingsrud- og Furuset-området. Han vant NM for juniorer med Vålerenga, og ble til og med kåret til banens beste. Hans venner hadde lagd en video med han der vi ser hvordan han fra barnsben av briljerte som fotballspiller. De unge snakket på en måte som beveget oss alle om at krangling ikke løser noen ting - og formante alle til å ta avstand fra vold. 

Det var svært mange ungdommer til stede og det er tydelig at de er svært grepet av det forferdelige knivdrapet. Nesten alle kjente Arvin fra skolegang og fotball, og alle har bare godord å si om han. Hver dag siden det ble kjent at han døde har mange unge og andre av oss stått ved minnestedet ved T-banen og sørget for at lysene brenner, og at det er fullt av friske blomster der. Det er rørende å se hvordan på overflaten tøffe ungdommer nå viser sine følelser og holder rundt hverandre, og sier at dette skal aldri skje igjen. 

Samtidig vil de at politiet skal finne den siktede og ettersøkte 23-årige gjerningsmannen som er på rømmen. Han er også vokst opp på Ellingsrud, og har tidligere vanket i nærmiljøet. Ungdommene håper han vil ta til fornuft og melde seg, men vil prisverdig nok ikke bidra til hat og raseri og spekulasjoner om motiver, som det ikke kommer noe godt ut av.

Budskapet de unge gir oss er at vi best kan hedre Arvins minne ved å stå sammen og vise hverandre forståelse og respekt og ta avstand fra all bruk av vold til å løse konflikter. Jeg tror dette vil synke inn på en mer grunnleggende måte framover etter det tragiske som har skjedd. Det er godt å se hvordan alle generasjoner her på Ellingsrud med ulik kulturell og religiøs bakgrunn har stilt opp og delt sorgen og vil gå videre sammen.

 

Radikalisering og rekruttering til kriminelle gjenger

Det er en alvorlig økning i antall unge gjengangerkriminelle i Oslo, og i fjor tok politiet 108 i alderen 15-18 år ifølge NRK. Dette er selvsagt ikke alle og det er ingen tilfeldighet. For de siste par årene har kriminelle gjenger og narkotikanettverk tydelig økt aktiviteten inn mot skoler og ungdomsmiljøer. Jeg mener vi må ta den kyniske rekrutteringen de driver med av ungdom som utfører vold og narkolanging for dem mye mer på alvor.

Jeg snakket forleden dag i en times tid med en av dem som er i faresonen. Han fortalte at de lokkes med å tjene tusener av kroner på ett oppdrag, og at gjengene gir dem tilhørighet, kriminell status og trygghet mot trusler fra andre. For å bli tatt opp i gjengene må de vise at de er villige til å begå vold og ta straffen som ofte følger med. Slik får vi flere unge gjenganger-kriminelle. Det samme beskriver oppsøkende tjenester i bydelene, som jeg har hatt mye kontakt med i sommer. De forteller at noen unge dessverre sier rett ut at de velger å bli kriminelle, og at de spør: Hva har dere å tilby isteden?

Etter at regjeringen i 2016 avskaffet muligheten til å gi tiltakspenger til 16-18-åringer, hvis de stiller opp på jobb eller tiltak, er det dessverre få redskaper igjen for å aktivisere de unge som dropper ut av skolen. I noen delbydeler i Oslo gjelder dette opptil 40-45%. De kan bli gående i løse lufta i månedsvis uten å høre noe, fordi systemet for å følge dem opp er altfor dårlig. Mange kan det likevel gå bra med, mens andre står i fare for å bli rekruttert inn i et liv i tung organisert kriminalitet.

Dette kan skape store skader og farer for tryggheten i samfunnet som kan sammenlignes med det de som radikaliseres og får terrorsympatier kan gjøre. Hvis vi ser på de unge som har reist for å slutte seg til terrorgrupper i Syria, har også mange av dem kriminell bakgrunn. Derfor mener jeg vi må bygge opp innsatsplaner rundt den enkelte ungdom som er i ferd med å bli gjengkriminell, akkurat som vi gjør overfor de radikaliserte. Det vil si at alle som kan bidra - skole, barnevern, helsetjenester, fritidsklubb, idrettslag, oppsøkende team, familie, m fl går sammen med politiet om å bygge opp tiltak som kan få ungdommen på rett kurs.

Skal vi få dette til må den enkelte etat slutte å oppfatte taushetsplikten så firkantet at de ikke kan snakke sammen om hvordan best hjelpe den enkelte ungdom. Det fins unntaksbestemmelser fra taushetsplikten, og de må brukes. Hvis ikke må vi endre lovene for å tydeliggjøre dette. Vi må også gjeninnføre muligheten for å gi tiltakspenger ned til 16 år, for å unngå at mange som faller ut av skolen, blir gående passive. Det vil være mye større mulighet til å få dem tilbake til skolen og holde dem unna kriminalitet og andre problemer, hvis de står opp om morra'n og jobber. Det er bare snakk om fire tusen kroner måneden for denne aldersgruppa, så det er ikke mer enn et mindre incentiv for å stille opp på heltid.

I det hele tatt er det viktig å forstå at politiet ikke kan greie jobben med å stoppe rekrutteringen av unge til et liv i kriminalitet alene. De skal vel og merke få økte ressurser til en langvarig målrettet kamp mot de kriminelle gjengene. Den må pågå i åresvis, og krever at dyktige og dedikerte politifolk får konsentrere seg om den omfattende oppgaven. Men samme hvor godt de jobber vil de ikke kunne lykkes uten at hele lokalsamfunnet og alle etater stiller opp og bidrar med sitt.

Ingen unntak fra felles svømmeundervisning


(Illustrasjonsbilde: Yayimages)

En av de viktigste verdiene alle gutter og jenter skal ha med seg fra den norske fellesskolen er at de er likestilte. Likevel ser vi at det nå og da oppstår lokale konflikter rundt i landet om kjønnsdelt svømmeundervisning på skolene. Derfor ble det i AP's program 2017-2021 fra siste Landsmøte fattet vedtak om "at skolens tilbud og aktiviteter skal være felles, og at det ikke gjøres unntak fra felles svømmeundervisning". Vi vil altså ha èn klinkende klar regel for hele skole-Norge, som alle må forholde seg til. Dermed slipper vi å få opprivende konflikter lokalt som lett kan sette dype spor blant barn og foreldre, når noen krever kjønnsdelt svømmeundervisning.

Kan ikke gå på akkord

Det er avgjørende for integreringen og kampen mot sosial kontroll at alle barn lærer fra oppveksten av at det er likestilling som gjelder i Norge. Vi vil gjøre mye for at alle skal få god svømmeundervisning og lære seg å svømme, men det kan ikke settes opp mot likestilling som grunnprinsipp i fellesskolen. På de aller fleste skoler i Oslo og andre steder løses dette greit ved at noen f eks bruker badedrakter som dekker en større del av kroppen. Hvis ikke gutter og jenter skal kunne bade sammen fratar vi dem den store gleden mange har på våre badestrender utover sommeren. Men enda viktigere er det at hvis den offentlige fellesskolen godtar kjønnssegregering på ett område, vil det gi mer spillerom for kreftene som praktiserer dette også på andre felter.

Trenger nasjonale regler

Når jeg diskuterte denne saken med Høyre på TV2 på tirsdag, sa de seg enige i at det skal være felles svømmeundervisning. Men de vil fortsatt beholde en viss begrenset mulighet til å gjøre unntak lokalt. Noe lignende så vi da jeg i 2014 tok opp spørsmålet om felles nasjonale regler mot heldekkende plagg i skole og utdanning med kunnskapsministeren. Han var som jeg mot bruk av slike plagg, men mente det burde håndteres lokalt. Etter at vi på Stortinget ba om det i et vedtak i fjor høst, la han imidlertid på mandag fram et forslag om nasjonale lovregler mot å tildekke ansiktet i skole, barnehager og undervisning. Han argumenterte godt og offensivt for hvorfor dette bør være felles i hele landet. Det er lov å endre mening, og jeg håper på en slik utvikling også i saken om kjønnsdelt svømmeundervisning.

Nikab på jobben må ikke normaliseres

Illustrasjonsfoto: Fabrice Coffrini/AFP


Siden nikab-saken i Islamsk Råd ble kjent har det vært bred enighet, også blant mange muslimer, om at de gir et meget dårlig signal. Flere store moskeer har sagt i fra og debatten har ført til økt forståelse for betydningen av å ta vare på vårt åpne samfunn hvor vi ser hverandres ansikter. Kulturministeren gikk også klart ut og varslet at etter nikab-ansettelsen i en stilling som er finansiert med statlige midler ville hun ha en gjennomgang av overføringene til rådet. Men i VG i går og i dag har Oslo Høyres 2. vararepresentant på Stortinget, Afshan Rafiq, kommet Islamsk Råd til unnsetning og støttet ansettelsen. Rafiq kaller dette "et riktig og viktig skritt i retning av å få flere kvinner i nikab ut i det norske arbeidslivet". Hun blander til og med begreper som "kvinners frigjøring og selvstendighetskamp" inn i dette. Riktignok er hun samtidig imot bruk av nikab, men hun ser faktisk Islamsk Råds ansettelse «som en mulighet til å få slutt på bruk av nikab i Norge».

Jeg mener derimot at ansettelsen av en kvinne med nikab i Islamsk råd, som får statsstøtte for å representere moskeer og muslimer i Norge, bidrar til å normalisere bruk av nikab og gir en feil beskjed ut i de muslimske miljøene. Det kan føre til at kvinner i noen miljøer blir utsatt for mer press om å dekke ansiktet. Nikab er et redskap som verdens mest kvinneundertrykkende krefter i IS og ekstreme wahabister innen islam bruker i sin kamp mot kvinners frihet og deltakelse i arbeidslivet. Å tro at det er en løsning at vi skal få kvinner som ikke vil vise ansiktet sitt inn i arbeidslivet i Norge, er helt misforstått. Løsningen er derimot å jobbe for at enda færre enn de ytterst få her i landet som bruker nikab i dag, skal gjøre det. Ett av tiltakene som et bredt flertall på Stortinget har gått inn for, er at det skal lages nasjonale retningslinjer mot bruk av heldekkende plagg i skole og undervisning.

Jeg er helt enig med tidligere leder i Islamsk Råd og leder i Den islamske informasjonsforeningen, Lena Larsen, som tar avstand fra Afshan Rafiqs utspill. Hun sier at det ikke handler om kvalifikasjonene til den som er ansatt, men at det vitner om manglende dømmekraft å ansette en kvinne med nikab. Hun utdyper dette slik: "Det er uheldig at man ansetter en person med ansiktsslør til å representere muslimer i Norge. I Norge består norske verdier og allmennmoral i at du møter mennesker med et åpent ansikt hvis du ikke har noe å skjule"(VG 30/3). Lena Larsen og mange andre muslimers reaksjoner mot Islamsk råds ansettelse skaper tillit - og gir grunn til optimisme og tro på at det fins mange gode krefter i de muslimske miljøene.

                       

 

hits