hits

Kampen for frie liv må føres lokalt

Det er ikke nok å diskutere sosial kontroll og æresvold på nasjonale konferanser og seminarer eller i stortinget og regjeringen. Det er vel og bra. Men før vi begynner å ta det opp konkret i nærmiljøene der dette fins, skjer det lite i praksis. Derfor kan Groruddalstingets fullsatte folkemøte på Furuset sist onsdag bli et meget viktig veiskille. Mange bar fram sterke og gripende personlige vitnesbyrd i korte og gripende innlegg, som fikk tårene til å trille hos mange av oss som hørte på.

Jeg var spent på om folk ville møte opp og tørre å snakke om de vanskelige tingene. Men det gjorde de i full monn. Det var fint å se så mange mennesker møte opp og vise stort engasjement og støtte til talerne som fortalte åpent og modig om personlige erfaringer. Etter å ha hørt vitnesbyrdene fra de unge guttene og jentene som bare vil ha rett til å leve sine frie liv uten sosial kontroll og æresvold, har vi bare èn ting å gjøre: Stille opp for dem og stoppe alle represaliene de utsettes for. De kan være mangeartede, men her vil jeg særlig ta opp tre typer represalier vi må bekjempe:

 

1. At gutter og jenter slås og utsettes for grov fysisk og psykisk vold fordi de ikke innordner seg sosial kontroll.

Stovner politistasjon har slått alarm og sagt at de bare fram til august i fjor behandlet 70 slike saker, og at alle disse «er knyttet til at gutter og jenter nektes å leve livet sitt slik andre jevnaldrende kan» (Dagbladet 7/10-2017). Politiet «tror de så vidt har skrapet bort overflaten i antall saker som handler om ære, hevn og vold», og dessverre kommer det stadig opplysninger om at en del av de som har bakgrunn i land hvor det er lov å slå barn, fortsetter med det her i landet.

Derfor må det i foreldremøter og foreldresamtaler i skole og barnehage og ved alle møtepunkter med familiene i Groruddalen og andre steder systematisk tas opp at å slå sine barn og unge er strengt forbudt etter norsk lov. Vi trenger også en bred opplysningskampanje om opplysnings-, melde- og avvergingsplikten for å gjøre alle godt kjent med at hver og en av oss har plikt til å melde fra når vi har begrunnet mistanke om at slikt skjer - og at det å ikke melde fra faktisk er straffbart.

 

2. At gutter og jenter utsettes for mange typer langvarig psykisk press og sterke forventninger om å inngå arrangerte ekteskap.

Selv høyt utdannede unge i de berørte miljøene forteller at de ikke ser noen annen utvei enn arrangert ekteskap når de vet at konsekvensen av å si nei i praksis vil bety slutt på all kontakt med sine nærmeste. Det vil si totalt brudd med familien, ingen mulighet til å besøke områdene familien kommer fra, avkall på all arv og eiendom, og at de får skylda for at familien mister sin ære i klanen, storfamilien eller kasten. I noen tilfeller kan presset være mer konkret og direkte som at moren eller andre i familien vil sultestreike, eller endog ta sitt liv, hvis gutten eller jenta ikke føyer seg.

De aller fleste vet at tvangsekteskap med trusler, vold og bortføringer er strengt forbudt, men langt færre vet at det også gjelder arrangerte ekteskap når sterke forventninger, tradisjoner og psykiske mekanismer gjør at det ikke er reell frivillighet. Derfor trenger vi en tilføyelse til lovparagrafen om tvangsekteskap der ordene «utilbørlig press» bare står i en oppramsing. Det bør utdypes og klargjøres at lovforbudet slår inn når den reelle frivilligheten begrenses, uansett hvordan det skjer. Dette vil gi de som jobber med disse sakene i politi og rettsvesen et mer presist og entydig redskap. For de som frykter denne typen arrangerte ekteskap kan det også være til god hjelp å finne noe forståelig og klart å støtte seg til i loven, og det vil i det hele tatt være viktig for å gi bedre opplysning til folk som trenger å bli kjent med dette.

Det må også gjøres klart at det å kreve såkalte ærbarhetsattester og uskyldighetskontroller av kvinner før inngåelse av ekteskap er meget krenkende, og loven må gi dem beskyttelse mot dette, uansett hvem som utfører det. Dette er en middelaldersk ukultur som er en viktig del av det regimet jenter underlegges når det forberedes arrangerte ekteskap uten reell frivillighet. Helseministeren har sagt at offentlig helsepersonell ikke skal drive med det, men det kan dessverre være mange andre måter det skjer på.

 

3. At religiøse ekteskap brukes som redskap for sosial kontroll og mannens dominans over kvinnen, og at de ikke følger norsk lov.

Når kvinner får skilsmisse etter norske lover får de likevel ofte problemer med at de religiøse ekteskapene, inngått i moskeer og enkelte andre trossamfunn i inn- og utland, ikke blir opphevet fordi mannen ikke godtar det. Det er påvist i en rekke artikler av de skamløse jentene og i reportasjer i media hvordan mannen bare kan nekte - og til og med gifte seg med flere andre uten å måtte godta skilsmisse fra den kvinnen han har vært gift med. Han kan også inngå religiøse ekteskap med mindreårige som en slags forberedelse til arrangerte ekteskap og tvangsekteskap med dem senere.

Vi vet også at en god del lever i forhold basert på bare slike religiøse eller utenomrettslige ekteskap. De kan være basert på sharialover, og for å komme ut av det må kvinnen prøve å skaffe penger for å betale tilbake store beløp i medgifte, eller reise til en shariadomstol i utlandet - noe de sjelden gjør i redsel for å bli utsatt for fare. I Oslo er det kjent at enkelte moskèer, som den bosniske moskeen og Rabita-moskeen, gir kvinnen religiøs skilsmisse straks hun har fått det etter norsk lov, mens andre ikke er behjelpelige. Det bør fortsatt være slik at moskèer og andre trossamfunn kan ha religiøse seremonier når ekteskap inngås, men i sine regelverk må det heretter kreves at de alle sammen følger norsk lov, og ikke sharialover eller annet.

 

Alle barn har rett til en trygg framtid i Norge

Ikke alle barn er trygge i Norge i dag. Altfor ofte er det de aller svakeste som blir utsatt for urett fra sine egne.

Både filmen Hva vil folk si og Dagsrevyens reportasjer i mai har tatt opp hvordan barn og ungdom blir sendt til familiens opprinnelsesland. Hjemsendelsene er både sterke redskap for sosial kontroll og for å indoktrinere barn i konservativ islam gjennom koranskoler. Ofte er begrunnelsen at barna er blitt «for norske» eller at de skal forberedes på arrangerte ekteskap når den tid kommer. I flere tilfeller har det vært avdekket meget brutal behandling og frihetsberøvelse.

Vi skylder disse barna å ta dem på alvor. Vi forsømmer oss hvis vi ikke gjør alt vi kan for å sette en stopper for disse hjemsendelsene. Alle barna og ungdommene våre skal gå på en god skole, møte venner, lære å lese og skrive godt og naturlig norsk, kunne ha frihet til å finne seg kjæreste og være garantert en trygg oppvekst og framtid i Norge.

På stedet hvil

Det disse barn og unge først og fremst trenger er konkret handling, ikke mer prat. Da problemstillingen skapte store overskrifter i mai var fungerende innvandrings- og integreringsminister Sandberg ute og lovet nye sterke tiltak. Allikevel har lite skjedd siden den gang. Derfor har jeg nå spurt innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug om hva regjeringen har tenkt å foreta seg konkret på området.

Hun svarte i Stortinget med å vise til Regjeringens handlingsplan fra mars om sosial kontroll og sa en del om status, bl a at ambassadene har hjulpet elleve barn tilbake, noe som er et lite fåtall i forhold til hvor mange det er snakk om. Det var ikke tvil om at Listhaug er opptatt av saken, men hun tok ikke opp noen nye tiltak, slik det i sterke ordelag ble varslet i mai. Så status er egentlig stadig at vi står på stedet hvil, og fortsetter å forsømme oss.

Konkret nasjonal oversikt

For å få kontroll på dette problemet bør vi jobbe langs minst to spor. For det første må regjeringen gå grundig til verks og sette av ressurser for å finne ut hvor omfattende problemet er. I rapporten Transnasjonal Oppvekst fra Institutt for Samfunnsforskning i 2014 dokumenteres det at det er snakk om et stort antall norske barn og unge som sendes særlig til Somalia, Irak og Pakistan.

Men vi trenger en mye mer presis oversikt over hvor mange og hvilke barn og unge som utsettes for dette på landsbasis. Regjeringen må opprette er system for felles rapportering fra skoler, NAV-kontorer og utdanningsmyndigheter, slik at vi får en samlet og konkret nasjonal oversikt, ikke bare anslag fra forskere. 

Ambassader og politi må følge opp

Når vi får en slik oversikt og rapportering kan den brukes til flere tiltak for å hjelpe barna bedre. Ambassadene i de berørte land vil da kunne undersøke skjebnen til norske barn som er sendt til landene de har ansvar for, og finne ut om de har grunnlag for å sette inn tiltak. Ofte vil barna være fratatt pass og egne penger. For at de skal kunne reise hjem, må ambassadene kunne utstede nødpass til barna uten foreldrenes samtykke, noe som krever en regelendring.

Det er også vår plikt å sørge for at norsk lov og straffereaksjoner settes inn overfor de som utsetter barn for frihetsberøvelse ved å sende dem av gårde ufrivillig slik vi ser i filmen Hva vil folk si, eller ved å late som de bare skal på sommerferie ? for deretter å holde dem der i opptil flere år. Politiet må vise at de tar disse sakene på alvor og etterforske den grundig for å statuere eksempler, slik Kripos varslet etter Dagsrevyens reportasjer i mai.

Barna har egne rettigheter

Men det beste er hvis vi kan gripe inn på forhånd og oppdage det dersom barn er i faresonen for å bli sendt ut. Her må instansene samarbeide tettere og skolepersonell må varsle tidlig og effektivt om de mistenker at noen barn og unge er i faresonen. Det må følges opp med direkte kontakt fra skole, barnevern, politi og andre, og det må settes inn oppfølgingssamtaler med barna om deres rett til å gå på en god skole, rett til samtykke, og mulige konsekvenser av utsending.

Det er nok ikke alle berørte foreldre som vil være like fornøyde med en målrettet innsats på dette området. Det har jeg allerede merket etter tidligere debatter om temaet. Men noe av det aller beste med Norge er at barn har egne rettigheter. Rettigheter som bør og skal gjelde alle barn. Uansett hvor foreldrene kommer fra. Derfor er det bare å slå fast en gang for alle at alle barns rett til frihet, til å møte venner, til en trygg oppvekst og til å gå på skole er uendelig mye viktigere enn foreldrenes religiøse overbevisning.

 

Et drap som beveger mange

Det var full kirke på Ellingsrud torsdag kveld da vi samlet oss i hele nærmiljøet til minnestund for 20-årige Arvin Taravaty. Etterpå gikk vi i samlet flokk til minnestedet (se bildene) der han ble knivstukket og drept forrige torsdag. Det ble sagt mange minneverdige og gripende ord av presten, broren og unge venner, som at «hele Ellingsrud har mistet en bror og en venn».

På en lavmælt måte fortalte unge talere om at Arvin var en snill gutt som aldri ville krangle med noen, og var det største fotball-talentet fra Ellingsrud- og Furuset-området. Han vant NM for juniorer med Vålerenga, og ble til og med kåret til banens beste. Hans venner hadde lagd en video med han der vi ser hvordan han fra barnsben av briljerte som fotballspiller. De unge snakket på en måte som beveget oss alle om at krangling ikke løser noen ting - og formante alle til å ta avstand fra vold. 

Det var svært mange ungdommer til stede og det er tydelig at de er svært grepet av det forferdelige knivdrapet. Nesten alle kjente Arvin fra skolegang og fotball, og alle har bare godord å si om han. Hver dag siden det ble kjent at han døde har mange unge og andre av oss stått ved minnestedet ved T-banen og sørget for at lysene brenner, og at det er fullt av friske blomster der. Det er rørende å se hvordan på overflaten tøffe ungdommer nå viser sine følelser og holder rundt hverandre, og sier at dette skal aldri skje igjen. 

Samtidig vil de at politiet skal finne den siktede og ettersøkte 23-årige gjerningsmannen som er på rømmen. Han er også vokst opp på Ellingsrud, og har tidligere vanket i nærmiljøet. Ungdommene håper han vil ta til fornuft og melde seg, men vil prisverdig nok ikke bidra til hat og raseri og spekulasjoner om motiver, som det ikke kommer noe godt ut av.

Budskapet de unge gir oss er at vi best kan hedre Arvins minne ved å stå sammen og vise hverandre forståelse og respekt og ta avstand fra all bruk av vold til å løse konflikter. Jeg tror dette vil synke inn på en mer grunnleggende måte framover etter det tragiske som har skjedd. Det er godt å se hvordan alle generasjoner her på Ellingsrud med ulik kulturell og religiøs bakgrunn har stilt opp og delt sorgen og vil gå videre sammen.

 

Radikalisering og rekruttering til kriminelle gjenger

Det er en alvorlig økning i antall unge gjengangerkriminelle i Oslo, og i fjor tok politiet 108 i alderen 15-18 år ifølge NRK. Dette er selvsagt ikke alle og det er ingen tilfeldighet. For de siste par årene har kriminelle gjenger og narkotikanettverk tydelig økt aktiviteten inn mot skoler og ungdomsmiljøer. Jeg mener vi må ta den kyniske rekrutteringen de driver med av ungdom som utfører vold og narkolanging for dem mye mer på alvor.

Jeg snakket forleden dag i en times tid med en av dem som er i faresonen. Han fortalte at de lokkes med å tjene tusener av kroner på ett oppdrag, og at gjengene gir dem tilhørighet, kriminell status og trygghet mot trusler fra andre. For å bli tatt opp i gjengene må de vise at de er villige til å begå vold og ta straffen som ofte følger med. Slik får vi flere unge gjenganger-kriminelle. Det samme beskriver oppsøkende tjenester i bydelene, som jeg har hatt mye kontakt med i sommer. De forteller at noen unge dessverre sier rett ut at de velger å bli kriminelle, og at de spør: Hva har dere å tilby isteden?

Etter at regjeringen i 2016 avskaffet muligheten til å gi tiltakspenger til 16-18-åringer, hvis de stiller opp på jobb eller tiltak, er det dessverre få redskaper igjen for å aktivisere de unge som dropper ut av skolen. I noen delbydeler i Oslo gjelder dette opptil 40-45%. De kan bli gående i løse lufta i månedsvis uten å høre noe, fordi systemet for å følge dem opp er altfor dårlig. Mange kan det likevel gå bra med, mens andre står i fare for å bli rekruttert inn i et liv i tung organisert kriminalitet.

Dette kan skape store skader og farer for tryggheten i samfunnet som kan sammenlignes med det de som radikaliseres og får terrorsympatier kan gjøre. Hvis vi ser på de unge som har reist for å slutte seg til terrorgrupper i Syria, har også mange av dem kriminell bakgrunn. Derfor mener jeg vi må bygge opp innsatsplaner rundt den enkelte ungdom som er i ferd med å bli gjengkriminell, akkurat som vi gjør overfor de radikaliserte. Det vil si at alle som kan bidra - skole, barnevern, helsetjenester, fritidsklubb, idrettslag, oppsøkende team, familie, m fl går sammen med politiet om å bygge opp tiltak som kan få ungdommen på rett kurs.

Skal vi få dette til må den enkelte etat slutte å oppfatte taushetsplikten så firkantet at de ikke kan snakke sammen om hvordan best hjelpe den enkelte ungdom. Det fins unntaksbestemmelser fra taushetsplikten, og de må brukes. Hvis ikke må vi endre lovene for å tydeliggjøre dette. Vi må også gjeninnføre muligheten for å gi tiltakspenger ned til 16 år, for å unngå at mange som faller ut av skolen, blir gående passive. Det vil være mye større mulighet til å få dem tilbake til skolen og holde dem unna kriminalitet og andre problemer, hvis de står opp om morra'n og jobber. Det er bare snakk om fire tusen kroner måneden for denne aldersgruppa, så det er ikke mer enn et mindre incentiv for å stille opp på heltid.

I det hele tatt er det viktig å forstå at politiet ikke kan greie jobben med å stoppe rekrutteringen av unge til et liv i kriminalitet alene. De skal vel og merke få økte ressurser til en langvarig målrettet kamp mot de kriminelle gjengene. Den må pågå i åresvis, og krever at dyktige og dedikerte politifolk får konsentrere seg om den omfattende oppgaven. Men samme hvor godt de jobber vil de ikke kunne lykkes uten at hele lokalsamfunnet og alle etater stiller opp og bidrar med sitt.

Ingen unntak fra felles svømmeundervisning


(Illustrasjonsbilde: Yayimages)

En av de viktigste verdiene alle gutter og jenter skal ha med seg fra den norske fellesskolen er at de er likestilte. Likevel ser vi at det nå og da oppstår lokale konflikter rundt i landet om kjønnsdelt svømmeundervisning på skolene. Derfor ble det i AP's program 2017-2021 fra siste Landsmøte fattet vedtak om "at skolens tilbud og aktiviteter skal være felles, og at det ikke gjøres unntak fra felles svømmeundervisning". Vi vil altså ha èn klinkende klar regel for hele skole-Norge, som alle må forholde seg til. Dermed slipper vi å få opprivende konflikter lokalt som lett kan sette dype spor blant barn og foreldre, når noen krever kjønnsdelt svømmeundervisning.

Kan ikke gå på akkord

Det er avgjørende for integreringen og kampen mot sosial kontroll at alle barn lærer fra oppveksten av at det er likestilling som gjelder i Norge. Vi vil gjøre mye for at alle skal få god svømmeundervisning og lære seg å svømme, men det kan ikke settes opp mot likestilling som grunnprinsipp i fellesskolen. På de aller fleste skoler i Oslo og andre steder løses dette greit ved at noen f eks bruker badedrakter som dekker en større del av kroppen. Hvis ikke gutter og jenter skal kunne bade sammen fratar vi dem den store gleden mange har på våre badestrender utover sommeren. Men enda viktigere er det at hvis den offentlige fellesskolen godtar kjønnssegregering på ett område, vil det gi mer spillerom for kreftene som praktiserer dette også på andre felter.

Trenger nasjonale regler

Når jeg diskuterte denne saken med Høyre på TV2 på tirsdag, sa de seg enige i at det skal være felles svømmeundervisning. Men de vil fortsatt beholde en viss begrenset mulighet til å gjøre unntak lokalt. Noe lignende så vi da jeg i 2014 tok opp spørsmålet om felles nasjonale regler mot heldekkende plagg i skole og utdanning med kunnskapsministeren. Han var som jeg mot bruk av slike plagg, men mente det burde håndteres lokalt. Etter at vi på Stortinget ba om det i et vedtak i fjor høst, la han imidlertid på mandag fram et forslag om nasjonale lovregler mot å tildekke ansiktet i skole, barnehager og undervisning. Han argumenterte godt og offensivt for hvorfor dette bør være felles i hele landet. Det er lov å endre mening, og jeg håper på en slik utvikling også i saken om kjønnsdelt svømmeundervisning.