Ingen unntak fra felles svømmeundervisning


(Illustrasjonsbilde: Yayimages)

En av de viktigste verdiene alle gutter og jenter skal ha med seg fra den norske fellesskolen er at de er likestilte. Likevel ser vi at det nå og da oppstår lokale konflikter rundt i landet om kjønnsdelt svømmeundervisning på skolene. Derfor ble det i AP's program 2017-2021 fra siste Landsmøte fattet vedtak om "at skolens tilbud og aktiviteter skal være felles, og at det ikke gjøres unntak fra felles svømmeundervisning". Vi vil altså ha èn klinkende klar regel for hele skole-Norge, som alle må forholde seg til. Dermed slipper vi å få opprivende konflikter lokalt som lett kan sette dype spor blant barn og foreldre, når noen krever kjønnsdelt svømmeundervisning.

Kan ikke gå på akkord

Det er avgjørende for integreringen og kampen mot sosial kontroll at alle barn lærer fra oppveksten av at det er likestilling som gjelder i Norge. Vi vil gjøre mye for at alle skal få god svømmeundervisning og lære seg å svømme, men det kan ikke settes opp mot likestilling som grunnprinsipp i fellesskolen. På de aller fleste skoler i Oslo og andre steder løses dette greit ved at noen f eks bruker badedrakter som dekker en større del av kroppen. Hvis ikke gutter og jenter skal kunne bade sammen fratar vi dem den store gleden mange har på våre badestrender utover sommeren. Men enda viktigere er det at hvis den offentlige fellesskolen godtar kjønnssegregering på ett område, vil det gi mer spillerom for kreftene som praktiserer dette også på andre felter.

Trenger nasjonale regler

Når jeg diskuterte denne saken med Høyre på TV2 på tirsdag, sa de seg enige i at det skal være felles svømmeundervisning. Men de vil fortsatt beholde en viss begrenset mulighet til å gjøre unntak lokalt. Noe lignende så vi da jeg i 2014 tok opp spørsmålet om felles nasjonale regler mot heldekkende plagg i skole og utdanning med kunnskapsministeren. Han var som jeg mot bruk av slike plagg, men mente det burde håndteres lokalt. Etter at vi på Stortinget ba om det i et vedtak i fjor høst, la han imidlertid på mandag fram et forslag om nasjonale lovregler mot å tildekke ansiktet i skole, barnehager og undervisning. Han argumenterte godt og offensivt for hvorfor dette bør være felles i hele landet. Det er lov å endre mening, og jeg håper på en slik utvikling også i saken om kjønnsdelt svømmeundervisning.

Nikab på jobben må ikke normaliseres

Illustrasjonsfoto: Fabrice Coffrini/AFP


Siden nikab-saken i Islamsk Råd ble kjent har det vært bred enighet, også blant mange muslimer, om at de gir et meget dårlig signal. Flere store moskeer har sagt i fra og debatten har ført til økt forståelse for betydningen av å ta vare på vårt åpne samfunn hvor vi ser hverandres ansikter. Kulturministeren gikk også klart ut og varslet at etter nikab-ansettelsen i en stilling som er finansiert med statlige midler ville hun ha en gjennomgang av overføringene til rådet. Men i VG i går og i dag har Oslo Høyres 2. vararepresentant på Stortinget, Afshan Rafiq, kommet Islamsk Råd til unnsetning og støttet ansettelsen. Rafiq kaller dette "et riktig og viktig skritt i retning av å få flere kvinner i nikab ut i det norske arbeidslivet". Hun blander til og med begreper som "kvinners frigjøring og selvstendighetskamp" inn i dette. Riktignok er hun samtidig imot bruk av nikab, men hun ser faktisk Islamsk Råds ansettelse «som en mulighet til å få slutt på bruk av nikab i Norge».

Jeg mener derimot at ansettelsen av en kvinne med nikab i Islamsk råd, som får statsstøtte for å representere moskeer og muslimer i Norge, bidrar til å normalisere bruk av nikab og gir en feil beskjed ut i de muslimske miljøene. Det kan føre til at kvinner i noen miljøer blir utsatt for mer press om å dekke ansiktet. Nikab er et redskap som verdens mest kvinneundertrykkende krefter i IS og ekstreme wahabister innen islam bruker i sin kamp mot kvinners frihet og deltakelse i arbeidslivet. Å tro at det er en løsning at vi skal få kvinner som ikke vil vise ansiktet sitt inn i arbeidslivet i Norge, er helt misforstått. Løsningen er derimot å jobbe for at enda færre enn de ytterst få her i landet som bruker nikab i dag, skal gjøre det. Ett av tiltakene som et bredt flertall på Stortinget har gått inn for, er at det skal lages nasjonale retningslinjer mot bruk av heldekkende plagg i skole og undervisning.

Jeg er helt enig med tidligere leder i Islamsk Råd og leder i Den islamske informasjonsforeningen, Lena Larsen, som tar avstand fra Afshan Rafiqs utspill. Hun sier at det ikke handler om kvalifikasjonene til den som er ansatt, men at det vitner om manglende dømmekraft å ansette en kvinne med nikab. Hun utdyper dette slik: "Det er uheldig at man ansetter en person med ansiktsslør til å representere muslimer i Norge. I Norge består norske verdier og allmennmoral i at du møter mennesker med et åpent ansikt hvis du ikke har noe å skjule"(VG 30/3). Lena Larsen og mange andre muslimers reaksjoner mot Islamsk råds ansettelse skaper tillit - og gir grunn til optimisme og tro på at det fins mange gode krefter i de muslimske miljøene.

                       

 

Et utrolig dårlig signal



I de siste årene har stadig flere kvinner med muslimsk bakgrunn stått fram og deltatt aktivt og åpent i samfunnsdebatten. De har skapt økt forståelse og engasjement på tvers av religion og hvor man kommer fra, og har fått bred sympati og støtte. Men når Islamsk Råd, som har vært sterkt kritisert for mangel på kvinner i styret, skal ansette en kvinnelig kommunikasjons-medarbeider, velger de en av de ytterst få muslimske kvinnene i Norge som dekker til alt utenom øynene med niqab.

Har de ikke fått med seg at her i landet tar nesten alle avstand fra heldekkende plagg fordi det hindrer kommunikasjon, tillit og fellesskap? Noen mener det er nok å snakke imot det og at det dermed vil forsvinne av seg selv, mens andre av oss vil bruke forbud i noen sammenhenger, slik et meget bredt flertall på Stortinget går inn for når det gjelder skole og utdanning. Bare noen ytterliggående krefter, særlig i den ekstreme gruppa Profetens Umma, har aktivt propagandert for heldekkende plagg i Norge og skrytt av hvordan kvinnene trues til å gå med dette i IS-kontrollerte områder.

Det er nesten utrolig at Islamsk Råds svar på den brede enigheten om å ta avstand fra heldekkende plagg er å ansette en med niqab til å jobbe med kommunikasjon. Jeg trodde først det måtte være "fake news" fra islamofobe. Det handler dessverre om mye mer enn en vanlig ansettelse det kan være uenighet om. For dette er et meget dårlig og uklokt signal til oss alle og særlig til de mange muslimske kvinner som ønsker likestilling, åpen dialog og kommunikasjon på tvers av bakgrunn.

 

Islamsk Råd bør tenke gjennom hva det innebærer å være representative for det brede flertall av gode muslimer i Norge - og ikke legge opp til unødvendig provokasjon, som forbildet Aslam Ahsan kaller dette i et Facebook-innlegg i dag.

 

Vi må slutte å se en annen vei



I Sverige er det anslått at minst hundre tusen ungdommer lever under trusler om æresvold, bl a fordi de ikke fritt kan velge sin partner. Stiftelsen Gløm aldri Pela og Fadime sier at det skjer i gjennomsnitt fem æresdap hvert år i vårt naboland. Vi har ikke lignende tall. Men æresvold kan ta mange former og utøves både fysisk og psykisk ved trusler og sterk sosial kontroll. I et gripende oppslag fortalte en kvinne i tjueårene til NRK i høst at hun hadde fått beskjed fra sin familie om at "Ser jeg deg på gaten med en annen gutt, dreper jeg deg". Hun lever nå med politibeskyttelse på hemmelig adresse. Vi forsømmer oss hvis vi ikke tar på alvor at æresvold utøves også her i byen og andre steder.

For at vi skal få øynene opp er det meget bra at Oslo Nye Teater tar opp temaet i stykket "Hvem har æren?" som har premiere 23. februar. Jeg har hatt gleden av å få se en smakebit av forestillingen og diskutere den sammen med Faten Mahdi Al-Husseini, Linn Widad Nikkerud og Unni Wikan (fra høyre på bildet). Vi var enige om at vi har store unnlatelsessynder her i landet når det gjelder å sørge for at ingen skal leve under frykt for æresvold. Det er misforstått integrering hvis vi velger å se bort fra slike undertrykkende tradisjoner. Ikke minst vi på venstresida har et stort ansvar for ikke å vike unna - og kjempe for at likestilling og rett til egne frie valg av partner, arbeid, bekledning, meninger, mm skal gjelde alle uansett bakgrunn og religion.

Når «Ung muslim (21)» skriver i Aftenposten at «Vi unge muslimske kvinner må leve med moralsk utpressing på høyt nivå»(30/5-2016) og beskriver trakassering fordi de kler seg som de vil, må vi forstå at de ikke opplever Norge som det frie samfunn vi tror vi er. Ja, i debatten på Oslo Nye kom det fram at noen til og med kan kjenne den sosiale kontrollen som sterkere i deler av Oslo enn i landet de flyktet fra. Eksemplene har vært mange - f eks at det rapporteres når en jente går hånd i hånd med en gutt med annen religiøs og etnisk bakgrunn, eller at små jenter i grunnskolen ikke får lov å gå i bursdagsselskap hjemme hos gutter i klassen.

Det sier mye når den lille andelen kvinner som gifter seg utenfor egen etniske og religiøse gruppe, heller har sunket enn steget i noen av de største innvandrergruppene siden 1980-tallet. I en stor undersøkelse for noen år tilbake kom det fram at «svært få giftet seg med en person uten innvandringsbakgrunn» - bare fire prosent av kvinner fra Irak og kun to-tre prosent av kvinner fra Pakistan og norskfødte med pakistansk bakgrunn (Fafo-rapport 2009:39). Det er slående at det heller ikke har funnet sted noen utvikling blant de som fødes og vokser opp her i landet. Dette er ikke kvinnenes feil, men et resultat av manglende likestilling, religiøse påbud, sosial kontroll, arv og tradisjoner - og underliggende fare for psykisk og fysisk æresvold.

Vi er mange som bør føle oss truffet når Rania Al-Nahi skriver at «likegyldigheten, den dreper « og at «kjære politikere i Norge, dere har sviktet minoritetskvinner som blir utsatt for sosial kontroll og press»(Dagbladet 15/12-2016). Hvis vi vil gjøre noe med det, kan vi begynne med å ta konsekvensen av at vi har innført Kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK) i vår lovgivning. Den gir oss en plikt til å bekjempe ulik behandling av kvinner og menn på alle offentlige og private arenaer. Dette gjelder også innenfor alle trossamfunn som moskèer etter at unntaket for disse ble opphevet ved endring i Likestillingsloven i 2010. Men når det bare er 3 kvinner av 248 styremedlemmer i norske moskèer (Vårt Land 22/8-2016), er det langt igjen til likestilling.

Derfor har jeg spurt om vi kan bruke tildelingen av statsstøtte til trossamfunn til å påvirke dette i riktig retning. H-Frp-regjeringen har svart at dette ikke er mulig på grunn av religions- og trosfriheten. Men det er ingen som vil forby noen religion eller trossamfunn. Sammensetningen av administrative styrer er ikke et trosspørsmål. Spørsmålet er om vi kan stille krav om en utvikling mot mer likestilling når vi tildeler statsstøtte. Jeg ba Stortingets utredningsseksjon om å utrede lovgrunnlaget for dette. De skrev i et interessant svar til meg at staten "har plikt til ikke å sponse praksiser som innebærer at kvinner og menn behandles ulikt". 

De skriver også at denne forståelsen vil «innebære at staten har en plikt til å etablere en ekstra terskel for statsstøtte, der kun trossamfunn som praktiserer full likebehandling mellom kjønnene, vil kunne motta støtte». Det trengs altså ikke noe nytt forslag eller nye regler, men det er tvert imot snakk om en plikt vi har etter gjeldende lovverk, hvis vi ikke vil fortsette å forsømme oss. Det er ganske utrolig at Frp i regjering som ellers bedriver så mye retorikk om å stille krav til innvandrere, ikke vil følge opp dette. Mangel på likestilling er det som mest hindrer god integrering, og vi vet at at moskèene er toneangivende blant mange. Da burde vi bruke denne muligheten. Hvis ikke svikter vi igjen de kvinnene som føler at norske politikere ikke bryr seg og ser en annen vei.  La oss håpe at forestillingen "Hvem har æren?" kan gi mange av oss en vekker!

En politimann kjørte bevisst på henne



I et oppsiktsvekkende intervju på TV2 i dag tar sportssjefen i Norges Cykleforbund, Hans Falk, bladet fra munnen og sier at de er ganske overbeviste om at påkjørselen av Susanne Andersen under Qatar-VM var "en bevisst handling fra en högt upsâtt politimann som bare kjørte rett på Susanne. Det er inte så ovanligt at man blir nedkjørt som en kvinne med bare bein som er en utmanande klädning for nogen". Han forteller også at det ikke var noen bremsespor, og at politimannen ikke viste noen empati, og stod og røyket og snakket i telefonen mens Susanne lå og skreik av smerte.

Det gjør ikke saken bedre at Hans Falk forteller at de ble bedt om ikke å anmelde saken for ikke å risikere at Susanne skulle bli holdt igjen der i påvente av rettssak. Det internasjonale sykkelforbundets eneste bidrag var å be Norge påse at syklistene våre følger trafikkreglene. Som om det har noe som helst å gjøre med denne saken. Sportssjef Falk konkluderer med at "vi kan ikke konkurrere i slike land".

Dette burde de internasjonale idrettsforbundene ta inn over seg på en helt annen måte. Når kvinner kan oppleve slikt uten at noen bryr seg, er det ikke forsvarlig å legge internasjonale mesterskap til land der et slikt kvinnesyn hersker, bare fordi de har masse oljepenger. De har allerede kjøpt seg fotball VM i Qatar i 2022, og holder nå på å kjøpe seg et landslag av afrikanske spillere.

Enten Norge kommer til fotball VM i Qatar eller ikke, bør fotballforbundet og andre særforbund ta opp i den internasjonale idrettsbevegelsen at det må stilles krav til ekstremt kvinneundertrykkende land som Qatar og Saudi Arabia når det skal arrangeres mesterskap der enten det gjelder fotball, sykkel eller andre idretter. Stor takk til Hans Falk som forteller hva den uforståelige påkjørselen av Susanne under sykkel-VM handlet om! Prestasjonen til det 18-årige stortalentet som slo tilbake og tok bronsemedalje full av blåmerker bare fire dager etter påkjørselen, blir desto større!

Truslene mot Amal Aden viser at det fins lukkede miljøer som ikke vil delta



I juni tok jeg opp en debatt i Stortinget og i media om at fundamentalistiske regler og skikker hindrer sysselsetting og deltakelse i noen grupper og miljøer. Det var bred enighet om hva samfunnets holdning til dette må være, og 16. juni vedtok vi enstemmig at «Stortinget ber regjeringen utarbeide tydeligere retningslinjer for Nav som sikrer at fellesskapet ikke betaler livsopphold til personer som kan, men ikke vil delta i arbeid eller aktivitet av religiøse eller ideologiske årsaker.»

Sjikane og grove trusler

Når Amal Aden skrev om dette i forrige uke og mente akkurat det samme som Stortinget, ble hun utrolig nok utsatt for ekstrem sjikane og en mengde grove trusler. Jeg og flere stortingsrepresentanter beskrev slik hun gjorde hvordan noen sier nei til tiltak og jobbtilbud fra Nav fordi de følger strenge regler om alkohol, halal-kjøtt, bekledning, omgang med motsatt kjønn, mm. Andre blir gående hjemme av samme grunn, med eller uten sosiale stønader fra den kommunale delen av Nav. Det er viktig å merke seg SSB?s statistikk fra 9. mai som forteller at det nettopp er blant kvinner fra land med fundamentalistiske innslag, at sysselsettingen er særlig lav. For første generasjons kvinner fra Somalia er den 22 % og fra Pakistan, Irak og Afghanistan vel 30 %.

Støtte til kvinner som presses

Desto viktigere er det at samfunnet gir bedre støtte til kvinner som kan føle seg presset av fundamentalistiske regler. De vil lettere kunne se bort fra det hvis de bare kan si at NAV krever at de må jobbe - ellers mister de inntekten. Reaksjonene på Adens innlegg tyder på at en del lukkede miljøer ennå ikke har fått med seg dette. Mer tydelighet vil gjøre det lettere for utsatte kvinner å stå imot og gå inn i arbeidslivet på lik linje med andre. Det er viktig at den statlige og den kommunale delen av NAV-kontorene gir samme beskjed, slik at ikke passiv sosialhjelp fra kommunen blir alternativet. 

Tåler ikke dagens lys

Når dette ble slått fast med store bokstaver i flere medier, hørte vi ingenting fra de som nå forsøker å true Amal Aden til taushet. Deres holdninger og tankegang tåler ikke dagens lys, så metoden er anonyme feige forsøk på å skremme utvalgte skyteskiver. Politiet har slått fast at disse truslene må tas på alvor, og vi vet at de gjør en god jobb for å følge opp og bistå Aden. Men det handler om noe så avgjørende som ytringsfriheten, og vi på Stortinget må forsikre oss om at det settes inn nok ressurser på å etterforske truslene. De som driver med dette må forstå og erfare at de begår grov kriminalitet.

Samfunnets ansvar

Det er et problem i seg selv at det fins miljøer som på denne måten stiller seg helt utenfor vår offentlige debatt og ikke forholder seg til Storting og folkestyre. De er ikke mange, men de 322 truslene Amal Aden har fått bare denne gangen vitner om betydelig aktivitet. Samfunnet har et ansvar for at ingen skal utsettes for noe sånt. Hvis ikke det tas tak i på en klar og sterk måte, risikerer vi at andre velger taushet, når de ser hva hun har vært utsatt for.

 

 

Like gode på og utenfor banen



Det er stadig flere talentfulle barn og unge som satser på fotball på østkanten i Oslo, og bruker mye av fritida si på det. Bare i nærområdet vårt brukte hundrevis av unger forrige uke på fotballskole på Grorud med 130 deltakere og på Høybråten og Årvoll med omtrent like mange. EM i Frankrike med suksessen til underdogs som Island og Wales kommer bare til å øke interessen, men skåret i gleden har vært pøbelopptreden fra fotball fans.

I Grorud og Vålerenga er vi enige om at våre spillere skal være like gode på og utenfor banen. Når de er medlemmer hos oss representerer de klubben i alle mulige sammenhenger. Enten du mobber noen på skolen eller i nærmiljøet, eller oppfører deg dårlig mot klubber vi spiller mot, får det konsekvenser som at du ikke får være med på neste kamp. Vi vil at å være god i fotball skal bety å være en god lagspiller, både i klubben og overalt ellers. Alle kan ikke bli landslagsspillere og komme til EM, men alle kan få med seg viktige verdier videre i livet fra fotballen.

For å utvikle dette og sette det i system har Grorud IL og Vålerenga Samfunn tatt initiativ til et forbildeprosjekt sammen med bydel Grorud, bydel Gamle Oslo, fem skoler og forebyggende politi. Obos er hovedsponsor og avgjørende for at det kan gjennomføres. Vi har bygd boligene, nå vil vi også være med å bygge oppvekstmiljøene, sa Obos-direktør Daniel Siraj under lanseringen av prosjektet sammen med alle aktørene, se bildet.

I første omgang skal tjuefire unge velges ut og bygges opp til forbilder gjennom kurs og praktisk læring. En del av de som er best i fotball og idrett kan nok være rabbagaster og urokråker i skole og nærmiljø. Det vil bety desto mer om de også går inn for å bli best utenfor banen. Målet er at de skal ta ansvar i framtida som ledere i idrettslaget, nærmiljøet, skolen og på andre områder. For hvert nye kull som utdannes til forbilder vil vi få flere unge som vil gå foran og stille opp.

Vi har ofte etterlyst flere frivillige som vil være ledere, trenere og ansvarspersoner i idrett, kulturliv og nærmiljø i innvandrertette bydeler i Oslo øst. Nå gjør vi noe med det!

Jan Bøhler, hovedstyret i Grorud IL   

Ingen plass for fundamentalistiske regler



De aller fleste minoritetsgrupper ønsker å tilpasse seg vårt arbeidsliv og våre lover, regler og normer uten særordninger. I enkelte områder og miljøer her i byen og andre steder i landet er det imidlertid grunn til bekymring for at fundamentalistiske regler og holdninger blir et hinder for sysselsetting.

For et par år siden hadde Aftenposten en artikkelserie om dette. Der het det at: «Nav-sjefer er kritiske til at minoritetskvinner ikke vil ta praksisplass eller jobb i kantiner hvor det serveres svin, butikker hvor det selges øl, eller sykehjem hvor de må stelle menn»(5/2 2014). En av Nav-lederne, som ville være anonym, sa at han var frustrert over å ha arrangert kurs og tiltak i ti?tolv år for kvinner som «nekter å ta praksisplass eller jobb fordi det ikke passer med deres tolkning av islam». Nav-kontorer i Buskerud og Østfold hadde lignende erfaringer, og daværende tjenestedirektør i Nav, Bjørn Gudbjørgsrud, sa at: «Kravene om å tilpasse seg arbeidslivet er tydelige, men kanskje vi ikke praktiserer dem strengt nok». Men hva Nav ville gjøre med det ble hengende noe i lufta.

Etter opplevelse av lignende problemer når jeg besøkte et arbeidstreningskurs i Oslo, har jeg i den senere tid snakket med Nav-ansatte og andre som jobber med dette. De mener at situasjonen fremdeles er slik at det ikke er skapt en felles praksis og klare nok retningslinjer for å møte disse situasjonene. Jeg er ikke ute etter å diskutere enkeltsaker. Men det handler om at noen ikke vil la seg formidle til jobber eller tiltaksplasser i butikker, restauranter, kafeer, hoteller, ol fordi det fins drikke med alkohol der og kjøtt som ikke er halalslaktet. Andre har ikke lov å berøre, enkelte til og med ikke se på, motsatt kjønn utenom nærmeste familie. Dette rammer stort sett kvinner, og gjør det vanskelig å jobbe f eks innen pleie og omsorg eller serviceyrker. Andre har en så omfattende obligatorisk bekledning at det ikke lar seg kombinere med bevegelser og arbeidsuniformer innen rengjøring, barnehager, sykehus, kjøkken, servering, mm.

Forskjellig praksis

Det påpekes ofte at det må være rom for skjønn og individuelle hensyn når Nav-medarbeidere støter på slike tilfeller. Noen prøver å se det an og lete etter andre jobber som det er lettere for brukerne å gå inn i, hvor de slipper unna disse problemene. Noen lar dem fortsette på kurs for å se om det kan skje en tilpasningsprosess over tid gjennom arbeidstreningskurs og diverse tiltak. Andre prøver å finne praktiske løsninger som å jobbe med plasthansker for ikke å berøre menn direkte ? selv om det neppe oppleves som varme hender i pleie og omsorg. Men det er også flere NAV-medarbeidere som sier at de setter ned foten når noen viser til fundamentalistiske regler, og gir beskjed om at stønadene kuttes hvis de ikke sier ja til jobb eller tiltaksplass.

Det må ikke være noen tvil om at det er lovgrunnlag for å bruke dette riset bak speilet. Det er viktig at de som jobber med formidling i Nav og andre etater, blir trygge på at de skal møte dette på en klar og tydelig måte.  Derfor er det meget gledelig at Stortinget torsdag kveld under behandlingen av Integreringsmeldingen enstemmig vedtok at: «Stortinget ber regjeringen utarbeide tydeligere retningslinjer for Nav som sikrer at fellesskapet ikke betaler livsopphold til personer som kan, men ikke vil delta i arbeid eller aktivitet av religiøse eller ideologiske årsaker.»

Støtte til utsatte kvinner

Selvsagt må det kunne utvises et visst skjønn, men hvis det blir forskjellig praksis fra saksbehandler til saksbehandler, fra avdeling til avdeling, og fra kontor til kontor kan det bli for åpent og gi uklare signaler. Det kan spre seg en misforståelse i fundamentalistiske miljøer om at det er mulig å si nei til jobber og tiltak med en slik begrunnelse, og likevel fortsette å få stønad. Da gjør vi mange kvinner en stor bjørnetjeneste ? for da vil enda flere kunne bli utsatt for mer press fra fundamentalister. Dette handler ikke om å være ute etter noen, men om å støtte kvinnene som kan bli utsatt for slikt press. De vil lettere kunne avvise det hvis de bare kan si at NAV krever at de må jobbe, på tross av fundamentalistiske regler - ellers mister de inntekten. Mer klarhet vil gi utsatte kvinner bedre mulighet til å stå imot og gå inn i arbeidslivet på lik linje med andre.

Det er viktig å merke seg SSB?s statistikk fra 9. mai i år, som forteller at det er blant kvinner fra land hvor fundamentalistiske grupper har et visst fotfeste, at sysselsettingen er særlig lav. For første generasjons kvinner fra Somalia er den 22 %, fra Pakistan vel 30 pst, og omtrent det samme for kvinner fra Irak og Afghanistan. Det er veldig stor forskjell mellom disse og kvinner fra land hvor dette er nesten fraværende, som Sri Lanka og India. De har to-tredobbelt så høy sysselsetting. Forskjellene har helt sikkert flere årsaker, men en av dem kan være påvirkning fra fundamentalistene. Vi vet også at disse rett og slett forventer at kvinnene skal være hjemme. Mange kommer aldri i nærheten av Nav og arbeidsmarkedet, eller lærer seg norsk og får like muligheter.

Forebygge fordommer

Noen vil sikkert likevel bagatellisere dette, og si at vi ikke vet hvor mange det gjelder. Men uansett om det er noen titalls eller hundrevis eller flere, må vi ta tak i det. De aller fleste også fra muslimske land mener det er riktig å tilpasse seg vårt sekulære arbeidsliv, og vil si at det er vranglære å praktisere slike regler her. Men vi har noen tilstedeværende fundamentalistiske miljøer innen retninger som salafisme og wahabisme og en stor ungdomsorganisasjon som Islam Net, hvor det fins innslag av dette. Så vi må være klar over at det ikke bare er snakk om gammelt tankegods fra fjerne land som er i ferd med å dø vekk av seg selv.

Noen vil kanskje også mene at vi ikke bør snakke om dette ? av redsel for at vi skal nøre opp under fordommer. Jeg tror snarere det er slik at for å kunne forebygge fordommer på en ærlig og troverdig måte, må vi ta opp denne typen problemer. Den tabben man har gjort i drabantbyer i Sverige som er blitt parallellsamfunn, er at man ikke har hatt «lov» til å ta sånne debatter. Det må vi være i stand til her hjemme, og det er best å gjøre det mens det ikke gjelder mange. For det er ikke gitt at det ender der at disse holdningene og fundamentalistiske reglene blir drevet tilbake ? hvis vi ikke tar tak i det slik Stortinget gjør i sitt vedtak.                           

                                 Jan Bøhler, storbypolitisk talsperson for Ap

 

250 skytinger i Gøteborg, under 10 i Oslo - ingen selvfølge



I de siste tre-fire årene har det vært 250 skyte-episoder og 20 gjengrelaterte drap i Gøteborg mot henholdsvis under ti skytinger og tre slike drap i Oslo. Fra noen utsatte boområder i Gøteborg har det reist over 130 fremmedkrigere til Syria mens antallet fra Groruddalen med rundt 140000 innbyggere trolig kan telles på èn hånd.   

Vi snakker om jevnstore byer med mange av de samme utfordringene, så vi må ikke slå oss til ro og tro at dette kommer av seg selv. Det skjer mye urovekkende under overflaten også i Oslo. I fjor avverget politiet i Oslo 19 meget alvorlige kriminelle operasjoner, herunder 6 planlagte drap. Flere ble stoppet under utføring med meget skremmende metoder, som kan måle seg med TV-seriene. 60 gjengmedlemmer ble pågrepet i fjor og 38 skytevåpen og 3,5 kg sprengstoff ble beslaglagt.

Det krever hardt og grundig arbeid hver eneste dag fra et dyktig politi og alle som driver med forebygging for at den trygge byen skal forsvares. De åpne grensene i Europa og den store migrasjonen fører med seg at det dukker opp stadig nye kriminelle bander med store nettverk i flere land. Disse kan rivalisere med herværende gjenger om f eks narkotikamarkeder med tilhørende fare for volds- og hevnspiraler dem imellom. Eller de kan samarbeide og tilføre lokale gjenger ny kriminell kapasitet innen import av ulovlige våpen, narkotikasmugling, torpedovirksomhet, beskyttelsespenger, nye ransmetoder og mye mer.

Så politiet har flere mer profesjonelle og farlige bander å følge med på enn tidligere, og det er grunn til å bekymre seg for deres mulighet til å holde tritt framover. De økende utfordringene burde tilsi at antallet politifolk som jobber mot organisert kriminalitet i Oslo skulle øke, men det har heller sunket noe i de senere årene. Vi som er opptatt av trygghet i hovedstaden kan ikke godta at politiet daglig må velge bort ressurskrevende forebyggende operasjoner, som det senere kan vise seg at vi absolutt ikke skulle vært foruten.

Vi må også bli flinkere til å se trusselen fra organisert kriminalitet og terrorfare i sammenheng, slik erfaringen fra Gøteborg viser. Europol har pekt på det samme i en rapport nylig som viser at åtti prosent av fremmedkrigerne har kriminelt rulleblad. Det er viktig å utvikle et tett samarbeid mellom PST og de som jobber med organisert kriminalitet i politiet. De har stor og årelang innsikt i de farligste miljøene. PST bør opprette en egen enhet innenfor Oslo politidistrikt, slik at den daglige kontakten og løpende utvekslingen av informasjon blir bedre. Det vil også øke muligheten for å gjøre felles innsatser og å trekke på hverandres ressurser.

Når de kriminelle bandene blir mer profesjonelle ser vi en tendens til at de prøver å etablere seg innenfor legale bransjer som oppussing, restauranter, treningssentra, tatovering, bilvask og rengjøring. Her kan de hvitvaske penger via lovlig virksomhet og ta mindre risikoer. Også penger til å finansiere terrornettverk og reiser for fremmedkrigere kan hvitvaskes denne veien. Desto viktigere er det at Økokrim og økokrim-teamene i politidistriktene bygges opp, så de kan bidra mer med sin kompetanse til de som jobber mot terror og gjengkriminelle.

I det hele tatt må vi passe på at det er nok fokus på organisert kriminalitet i styringen av politiet. I Politidirektoratets tildelingsbrev som fastsetter prioriteringene til politiet landet rundt, har innsats mot organisert kriminalitet dessverre blitt tatt ut som målsetning i 2015 og 2016. l arbeidet med politireformen har det til nå mest handlet om distriktsgrenser og lokalisering, og lite om innhold. Det har vært sagt fint lite om hvordan organisert krim-enhetene i politidistriktene skal utvikles. Nå er det på tide å sette fokus på hvordan Oslo og andre politidistrikt skal bygges opp for å møte den alvorligste trusselen mot vårt samfunn organisert kriminalitet og terrornettverk. Til nå har vi greidd å forebygge lovløshet og parallellsamfunn, men vi har ikke råd til å sove i timen.

Byene ser rødt

I dag er det rødt varsel om høy lokal luftforurensning i Bergen, Lillestrøm, Moss, Sarpsborg, Bærum, Fredrikstad, Stavanger og Oslo. Særlig de med luftveisplager og hjertesykdommer rammes, men det går også utover helsa til alle andre. VG slår opp farlig luft på førstesida og endelig begynner media og hele det politiske miljø og bli opptatt av det. Jeg har prøvd å ta opp dette på Stortinget og ellers gjennom flere år. For overskridelser av grenseverdiene for den helseskadelige NO2-gassen er langt ifra noe nytt. I 2013 var det i gjennomsnitt 50 % overskridelse av årsgrenseverdiene i Oslo. I 2015 hadde vi røde varsler for NO2 i elleve av tolv måneder.

Det er på høy tid at vi får den oppmerksomheten vi nå opplever om dette. Det er i gang en slags budkonkurranse om å komme med tiltak. Men de fleste tror det som trengs er akuttiltak på noen svært få vinterdager da forurensningen er særlig høy. Alle verktøyene samferdselsministeren påstår at kommunene har, handler om dette. Problemet er at vi har mange dager med røde varsler og mange måneder med overskridelser av gjennomsnittlige grenseverdier. Og selv om forurensningen på andre dager kan ligge rett under den røde streken, er dette også helsefarlig over tid.

Så det vi trenger er først og fremst permanente tiltak som kan få luftforurensningen stabilt ned over tid, slik at vi slipper krisepregede ad hoc-tiltak fra dag til dag. Det fremste tiltaket som brukes i byer Europa rundt, er permanente lavutslippssoner. De fins i rundt femti byer i Tyskland, hundre i Italia, femten i Nederland, seks i Sverige, fire i Danmark og i andre land som England, Tsjekkia, Portugal, m fl. Her er det enten ekstra betaling for kjøretøyer som forurenser mye, eller også forbud mot noen av dem. Senest i et brev til bykommunene av 22/12 2015 skriver Samferdselsdepartementet at de ikke har lovhjemmel til å innføre dette. Det samme skriver de om miljødifferensierte avgifter i bompengeringene. De varsler heller ikke når hjemlene kan bli klare.

Disse to permanente tiltakene som brukes mest i byer i Europa for å få ned luftforurensningene på varig basis, samtidig som byenes samferdsel ikke kollapser - har norske byer altså ikke lov til å innføre. Det er et kjempestort paradoks for miljønasjonen Norge. Fordi regjeringen på halvannet år ikke greidde å legge fram noen forpliktende plan med disse og andre tiltak for å komme under grenseverdiene, ble vi i oktober i fjor dømt av EFTA-domstolen. Riktignok bygde domstolen på tall fra 2012, men overskridelsene har fortsatt, og Norge ble dømt fordi den sittende regjeringen ikke kom med en god nok plan.

Hvordan kan Norge stelle seg slik? Det er nok bare å innrømme at miljøfokuset i Norge har vært så ensidig rettet mot klimautslipp og CO2, at problemet med lokal luftforurensning er blitt undervurdert. Arbeidet mot globale og lokale utslipp burde gått mye mer hånd i hånd fra starten av. Da ville det aldri kunne skjedd at man ensidig la til rette for salg av dieselbiler som jo har lave klimautslipp, men opptil tjuefem ganger høyere NO2-utslipp enn en bensinbil. Da ville man ikke latt hver bensinstasjon være levende reklame for diesel som fortsatt er halvannen krone billigere enn bensin.

Når vi i tillegg har en samferdselsminister som er mest opptatt av å fraskrive seg ansvar og skylde på kommunene og den rødgrønne regjeringen, gjør ikke det situasjonen bedre. For ti måneder siden måtte Stortinget gi han direkte marsjordre om å legge fram en lovhjemmel for lavutslippssoner. Likevel svarer han måned ut og måned inn at dette handler om så «tung juss» (Dagsavisen 15/1) at han ikke vet når han blir ferdig. Men jussen er ikke tyngre enn at Europa ellers har løst det for lenge siden. Dessuten fikk Samferdselsdepartementet allerede i 2012 en ferdig lovhjemmel som til og med hadde vært ute på lang høring. Den rødgrønne regjeringen burde rukket å fremme denne selv, men det gir ikke Solvik-Olsen noen unnskyldning for å somle i to og et halvt år til. Vi har nå kopiert denne hjemmelen og fremmet den direkte på Stortinget for å prøve å få opp farten. La oss håpe på tverrpolitisk enighet om å vise handlekraft i denne bokstavelig talt livsviktige saken for mange mennesker.

 

 

 

 

 

hits